Velkommen til Trehusbyen
På denne turen skal vi utforske noe av den flotte trehusbebyggelsen som gjør Risør til en av Europas best bevarte trehusbyer. Byen er kjent for den vakre, pittoreske havna – omkranset av staselige, hvitmalte hus, bratte fjellknauser og skjærgården utenfor.
Risør har alltid vendt seg mot sjøen. Det var her, i havna, byen levde. Det var her båtene kom inn, her varene ble losset, her folk møttes, handlet, arbeidet – og reiste ut på det store havet, mot den store verden.
Men i Risør går det et tydelig skille mellom tiden før og etter den store bybrannen i juni 1861.
Når du står her på dagens åpne torg, med brede gater og en velordnet by rundt deg, kan du prøve å se for deg havna slik den var før den katastrofale juninatten.
Den gang lå bebyggelsen tettere. Mye tettere. Pakkhus, sjøboder og kramboder sto helt ned mot vannet. Båtene lå tett i havna. Mellom husene gikk smale smug, trange passaasjer, plankeganger og trapper.
En kanal gikk innover fra sjøen, opp forbi området der Vinmonopolet ligger i dag. Det var liv overalt. Lukten av sjø, tjære, røyk, fisk, og varer som skulle lastes og losses. Lyden av håndverk og handel.
Risør var en sjøfartsby som hadde vokst organisk frem i tre. Og nettopp derfor var den også sårbar. Natt til 5. juni attenhundre og seksti en, begynte det å brenne i et bakeri nede ved Torvgata. Vinden kom fra sørøst. Tørr og sterk.
En liten flamme fikk tak, og i den tette trebyen spredte ilden seg raskt. Hus etter hus tok fyr. Flammene løp gjennom smugene og oppover gatene. Folk ropte til hverandre. Kirkeklokkene ringte. Noen forsøkte å redde eiendeler. Andre bar vann. Mange måtte bare komme seg unna.
I fjorten timer brant byen. Da røyken la seg, var 248 bygninger borte. Fire femdeler av Risør var forsvunnet.
Men midt i katastrofen skjedde det også et mirakel: Ingen mennesker mistet livet, og den 1600-talls Risør Kirke sto igjen. For det skal man i stor grad takke byens kvinnfolk som bar bøtter med vann for å redde den, mange av byens mannfolk på denne tiden var til sjøs.
På dette tidspunktet var Risør en by med store ressurser. Her fantes redere, kjøpmenn, kapteiner, og håndverkere. Skipsfarten hadde gitt byen velstand, og etter brannen ble denne kraften brukt til å bygge opp igjen – raskt, solid og med ambisjoner.
Den nye byen fikk bredere gater, ryddigere kvartaler og en mer planlagt struktur. Ikke bare for å se pen ut, men for å gjøre byen tryggere. Avstanden mellom husene, de åpnere gateløpene og den tydeligere organiseringen skulle bidra til at en ny brann ikke like lett kunne sluke hele byen.
Mange av husene vi skal se på i dag, hører til denne gjenreisningsbyen. Men likevel skal vi lete etter sporene etter den gamle byen – den som forsvant i flammene, og som hadde eksistert siden tidlig på 1600-tallet.